2026: – Det her er jo stas, først blir diktet mitt nominert sammen med andre fine dikt hos det ærverdige Diktkammeret, og så blir det jammen meg månedens dikt! Takk så mykje for den flotte jury-kommentaren, Helge Torvund og Ken Rune Birkeland Hansen! Så godt og fint at et slikt forum finnes for oss som prøver å utvikle diktskrivinga vårres.
– Juryen har den gleda å kunngjera at det er Hilde Katrine Eriksen som er Månadens poet på Diktkammeret. For september. Her publiserer me diktet hennar, samt juryens kommentar, eit intervju med månadens poet og eit foto av poeten.
RUG OG RUNESONG
Ut frå mørket kjem andletet bleikt
Fortel om eit språk som sank
Som svann frå mor og til barn
Djupt gløder det, utan tunge og pust
Innkapsla ordfrø med kjerne av elsk
Av elvefisk, rug og runesong
Dei er runde og lyse og skarpe
Dei er stein, dei er jord, dei er tre, dei er gras
Hendene mine samlar og grev
Sår korn i oska, dei spirer
Blir prøvande nye, stig frå strupen
Som liv levd og levande
–
Skrive av GinaT
***
JURYENS KOMMENTAR:
I dag finst det omlag 7500 språk og teiknspråk i verda. Dei fleste av oss har ei vag aning om at ein del språk har vorte borte. Dei har forsvunne når kulturar og urfolk har døydd ut eller vorte sterkt undertrykte av storsamfunna. Dei færraste av oss er nok likevel klar over kor stort dette mangfaldet har vore. Nyare forsking hevdar at det for mellom 1000 og 3000 år sidan kan ha eksistert titusenvis av språk på kloden vår! Kolonialisme og dominerande imperium har fortrengt språk der møte mellom mektige statar og meir utsette språk har funne stad. Når eit språk vert borte, vert òg legender, forteljingar og sosiale ritual borte.
Den femte linja i månadens dikt er som ei poetisk konsentrat av ei side ved denne prosessen: «Innkapsla ordfrø med kjerne av elsk». Det uvanlege diktet «Rug og runesong» skildrar på ein vakker og tankevekkjande måte historia til eit folk og eit språk, og den gjennomarbeidde teksten koplar det praktiske kvardagslivet, relasjonane og generasjonane saman med språket. Diktet fortel om eit spesifikt språk som vert halde i live. Poeten fortel i intervjuet at dette språket heiter ‘meänkieli’, og eg, som bare har heilt basal kunnskap om finsk språk, ser straks at dette faktisk betyr noko så sjølvforklarande og direkte som ‘vårt språk’. På finsk tyder ‘meidän’ vårt, og ’kieli’ språk. Også på finsk vil ein uttrykkje ’vårt språk’ med eitt ord, men då blir det med ei genitivsform: ’kielemme’.
Det får meg til å tenkja på kva urfolk i Nord-Amerika kallar seg sjølv. Slike autonym har ofte tydingar som «vennar», «dei allierte» eller «folket».
Månadens dikt opnar med tre linjer som svært fortetta fortel om korleis språkkulturell kunnskap som har vore ute av merksemda, kan koma fram att med si historie om språk som stoppa opp og ikkje vart formidla vidare frå ein generasjon til neste.
Resten av diktet skildrar på meisterleg vis korleis dette språket kan opplevast. Me har alt høyrt at det har ein kjerne av kjærleik, at orda kan vera både runde og skarpe, kan handla om rug og runesong, jord og tre. Og i slutten av diktet vert det kortfatta skildra korleis ein ved å gå djupare inn i dette språket, ved å grava etter meining og samla saman ord, kan, på same måten som ein i ei gammal form for jordbruk, sådde svedjerug i oska, kan få nytt liv til å gro og få orda tIl å stiga frå strupen på ny – og gjera språket levande att.
I juryen
Ken Rune Birkeland Hansen
og Helge Torvund
INTERVJU
– Kan du fortelja litt om bakgrunnen for dette diktet? Korleis vart det til?
Første utkast til diktet «Rug og runesong» dukket opp i juni 2023. Det blei inspirert av den TV-sendte opplesninga av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om minoritetene kvener, norsk-finner, samer og skogfinner i Norge. Under det første utkastet noterte jeg «jobbe videre med orda og rytmen». Så omarbeidet jeg det til en løs og ordrik tekst, som jeg ikke var fornøyd med. Nå i september fant jeg fram den første skissa, og så at den var brukbar nesten slik den var.
På 1600-tallet vandret mine aner til Sverige fra Savolax i Finland. I Savolax dreiv de svedjebruk, de brente marka før de sådde. Det krevde store areal og det ble ikke plass nok. I Sverige blei de nybyggere i skogsamisk område, og ei grein av slekta mi blei til: svenske skogssamer og nybyggere fra Savolax. Språket blei meänkieli, et finsk språk som ligner det kvenske i Norge.
På 1860-tallet blei det frostkalde somre nord i Sverige og Finland, og mange flyttet til Ruija, havlandet. Slik kom oldemor Kristine til Norge. I Finland brøt tippoldemor Elsa Helene opp for å flytte til Varanger. Fra det russiske Karelen reiste tippoldefar Nikolai til samme sted. Han kom fra Kalevala-distriktet, med finsk bosetting. Nikolai var etterkommer av kjente runesangere. Deres sønnedatter og Kristines sønn blei mine besteforeldre. De snakket norsk og finsk (kvensk), men fikk vite at det var skadelig for barn å ha flere språk, så det finske/kvenske ble gjømt og glømt.
– Fortel litt om korleis du arbeider med dikt, kvar du skriv, når du skriv, om dikta er resultat av langsiktig jobbing eller av impulsar i augneblinken? Er det spesielle ting som inspirerer deg meir enn andre?
I ei notatbok skriver jeg ned stikkord og tema som kan utforskes og setninger og ord som dukker opp. For eksempel utløst av en detalj i et bilde. Ofte sitter jeg og ser på landskapet på andre sida av sundet, mens stemninger flyter i meg. I notatboka stiller jeg spørsmål; hva er det med skyene, fjella, med menneskene der borte? Etter dager eller uker henter jeg fram notatene og begynner å jobbe. Forsøker å finne ut hva det handler om. Jeg kan omskrive linjer og strofer gang på gang om de ikke uttrykker det jeg vil si, eller skaper den stemninga jeg håper på å formidle. Jeg er glad i det dikteriske handverket. Klang, rytme. Ordvalg. Versefot. Og jeg er glad i de plutselige glimtene, innskytelsene, de forunderlige bildene som kan dukke opp.
– Notatboka er viktig for meg. Jeg har et par nevrologiske tilstander som gjør det krevende å være konsentrert. Samtidig bidrar de til disse ufokuserte stemningene i meg.
– Er det noko ved det å vera på Diktkammeret, som du har lyst å framheva som spesielt fruktbart for kreativiteten for din del?
I 2004 blei jeg oppfordra av ei venninne til å oppsøke Diktkammeret (DK). Der la jeg ut tekstene mine. Jeg skreiv gjerne prosadikt, men også leilighetsdikt med rim og rytme. Jeg kommenterte på andres dikt, og fikk nyttige og oppmuntrende kommentarer tilbake. Kammeret blei et sted å være og et sted å lære, et sted som stimulerte kreativiteten. Det er jeg takknemlig for. Etter hvert blei flere av oss kjent med hverandre. Vi lagde antologien «Far», og i 2012 møttes vi til Sykkelpoesifestival på Lista, med Anne Zooey Lind som nav og motor. Året etter var noen av oss på Ona hos Kirsti Mathilde Thorheim, og deretter var Røst åsted for den ambulerende Sykkelpoesifestivalen. Så fulgte noen år da det blei mindre skriving på meg, og bare sporadiske besøk i DK. Ikke før i februar i år fant jeg igjen krafta til å skrive og veien tilbake til kammeret.
– Kan du hugsa kva det var som fekk deg til å byrja å skriva dikt?
Tidlig blei jeg diktleser. Kanskje inspirert av at det i mammas familie fantes en trang til å uttrykke seg gjennom viser og dikt, gjerne fra revyscenen på ungdomshuset Solvang. Seinere gav en av onklene mine ut flere diktsamlinger på senjamål. Også faren min var et skrivende menneske, helst i prosaform. Både heime og på folkebiblioteket var det god litteratur å finne. Jeg leste barnerimene til Inger Hagerup, Andre Bjerke, Jan Magnus Bruheim og Halvdan Rasmussen. Både rytmen og innholdet gav meg glede. Jeg var sju år da jeg skreiv det første diktet, ved kjøkkenbordet heime. Jeg var opptatt av miljøvern, og jeg husker at det var tema for diktet. Interessant nok skreiv jeg i fri form, uten rim. Og siden fortsatte jeg, både med å lese og skrive.
*
