Vi er visst en hel horde, vi som belaster samfunnet og koster sure skattepenger. Vi har ofte diffuse lidelser og usynlige funksjonsnedsettelser. Men se oss ikke slik! Vi som subber rundt i pysjamasen ved middagstider, eller kanskje sykler sporty forbi før lunsj, vi er flittige kunder som bidrar til sysselsettinga i landet vårt!
Vi bidrar til etterspørsel både i det offentlige helsevesenet og hos private helsetjeneste-ytere, og selvsagt i det alternative segmentet. For ikke å snakke om hos Nav! Der trengs vi! Hadde ikke så mange av oss etterspurt tjenestene til Arbeids- og velferdsforvaltningen og de private tiltaksarrangørene som Nav benytter, så ville langt færre vært sysselsatt i den bransjen. Potensielle Nav-ansatte ville i stedet vært løsarbeidere i restaurantnæringa, der mange av oss skatte-belastere uansett ikke har penger (eller helse) til å befinne oss.
Derimot må vi putte grunkene våre i treningsutstyr, samt shoppe løse klær som ikke strammer. For både Nav og helsevesenet med flere ber oss om å være aktive. Vi skal, etter beste evne, gå turer, sykle, drive styrketrening, avspenning, yoga, knebøy og utfall. Så der bidrar vi, i treningsindustrien! Og etter ‘trening’ er det både den ene og den andre av oss som må krype inn i de posete koseklærne. For da sender hjernen ut signaler om at hud og sener og muskler ikke tåler berøring eller noe som strammer eller klemmer. Og har vi gått for langt, så legger tåka seg i hjernedalene. Og nå snakker vi ikke om ultratrening. Det kan være nok at vi har rusla til butikken (eller postkassen). Da er det sofa og joggebukse etterpå.
Vi bidrar også til omsetninga av solbriller og skyggeluer, lyddempende hodetelefoner og øreplugger, samt sovemasker og lystette gardiner. For ikke få av oss diffuse- og ikke-synlig-syke har pådratt oss multisystemiske lidelser som får kropp og hjerne til å skru på luftvernsirenene når sanseinntrykkene (og/eller aktivitetene) blir bare sånn middels kraftige:
– Søk dekning, her er det for sterkt lys, for mye lyd, for mye stimuli!
Til gjengjeld så bidrar vi som før nevnt ikke nødvendigvis så mye til utelivsbransjen eller under sosiale eller kulturelle arrangementer. I alle fall ikke så lenge av gangen. Familiemiddager, jubileumsfester eller sammenkomster med gamle venner blir det gjerne også lite av.
Men alt i alt, så yter vi vårt til fellesskapet – og derigjennom er vi en ressurs for samfunnet som vi sammen lever i!
Tekst og foto: Hilde Lind Eriksen
Hildes blogg 